En uventet nedtur og nye veier

Gode tursko og med godt utstyr og matpakke i sekken. Litt tåkete, men bra nok vær for en tur på kjente stier. 

Snublet, falt hardt, skled ned en bratt, glatt skråning til lyden av småstein og rift i buksa! Det var kaldt, mørkt og merkelig stille der nede. Jeg befant meg i en trang dal.         

Ristet på hodet og strakk på bena – ingenting brukket, sikkert noen blåmerker, følte meg bare litt omtåket. Å komme meg opp igjen går bra, tenkte jeg. Tøff og sterk som jeg er.        

 Vet ikke helt hva som skjedde, men jeg virret nede i dalsøkket lenge. Hørte noen vage stemmer oppe på stien, men ropte ikke om hjelp, følte meg dum og ville finne veien ut selv. Det var utfordrende å gå mellom store stener og røtter, trær og busker som gjorde det uoversiktlig og kronglete. Sølete snublegroper som minte om spor fra troll (joda, fantasien funket).   

Flere ganger trodde jeg at jeg fant en bra vei opp, men ble stoppet av at det var altfor bratt og glatt. Skrubbsår på hendene og sliten i bena. Ærlig talt, hvorfor er det så slitsomt?      

Trenger smartere tanker! Stopper opp, puster dypt, kjenner hjertet banke. Setter meg på en sten, hviler litt, senker skuldrene, lytter til fuglene, nyter et herlig gløtt av sol. Tåken har lettet. Spiser matpakken så jeg får ny energi, og i en sildrende bekk er det friskt vann som gjør godt både å drikke og splæsje i ansiktet. Nye tanker, nytt mot.

Konsentrerer meg og studerer først den bratte skrenten der jeg falt ned, og så vender jeg blikket og legger merke til at stigningen på den andre siden av dalsøkket virker enklere å gå opp. Vet ikke hvordan landskapet er på toppen, men det er verdt en sjanse.          

Peiler meg ut et sted som føles lovende. Noen har vært her før! Det er et velbrukt tau med knuter på som jeg kan holde meg fast i opp den første knausen, og så en nesten usynlig sti i sikksakk oppover. 
Juhuu, endelig! Halvveis opp er det en annen turgåer som ser meg fra toppen, og kommer meg litt i møte for å hjelpe meg! Så hyggelig - mye lettere siste biten.   

På toppen forstår jeg at stien her er bedre enn der jeg kom fra. Det er flere smilende, snakkende turgåere her, rasteplasser og bedre utsikt. Hvorfor har jeg ikke gått her før?         

Jeg kikker ned i den dype, lille kløften jeg hadde virret rundt i. Jeg ante ikke at det var så mørkt der nede. Og er det skyggen av et troll bak den store steinen i bunnen?  

 ---  

Hva tenkte du da du leste dette? Skjønte du at dette ikke er en ekte tur, men en metafor på å møte veggen (et uttrykk som er en metafor i seg selv)?      

Metaforer brukes i mange sammenhenger, i foredrag, i eventyr og artikler, i forretningspresentasjoner - også som et av mange verktøy i coaching.     

Å lære om metaforer gjør du på vårt studium. En smakebit på første trinn, mer avansert på andre trinn.      

Har du en opplevelse som kan bli lettere å snakke om når den gjøres om til metafor?