Å pumpe seg opp eller jekke seg ned

Mental trening, coaching, selvledelse, mentor, det er mange ord om dagen. Hva skal til for å bli mest lykkelig, vellykket, nå sine mål, komme seg videre, opp på neste topp, bli best?

Hvor fort kan det gå, kan du se det for deg, hvor skal du, vil du det, vil du det nok, hva skal til for at du kommer dit? Ser du det for deg, beskriv det, har det farger eller er det sort/hvitt? Hvordan føler du deg når du har nådd ditt mål?

PANG! Var det godt? Vil du dit?

Hvem vil ikke se litt over hverdagen og bite seg fast i det gode bildet der fremme?

Hvem har ikke vært på toppene, blitt heiet frem, og trodd at det er mulig å komme helt til «hall of fame». Hvem har ikke falt med et brak, sagt for mye ja, hatt PIPPI som mantra: Det har jeg ikke prøvd før, det kan jeg sikkert greie.

Samtidig kommer slangen fra “helvete” som har svisjet rundt og fortalt med sin stygge tunge at du aldri, aldri kommer til å klare det. Da pusher du grensene, kjenner det på kroppen, ekstasen, den deilige følelsen, den som bare vil ha mer og mer.

Du har glemt målet allerede når du begynner å nærme deg, du har allerede pakket om, og gått til neste mål, neste sted litt lenger fremme.

Husket du å feire?

Hallo, glemte du å hvile? Skulle du ha feiret litt, fått igjen pusten, evaluert, kjent litt etter, kanskje pakket om før du gikk videre?

Du skjønner at du ikke har trening i å stoppe, bremse, ta vare på deg selv. Kanskje du blir syk. Du får deg kanskje en coach eller en mentor.

Du må ta med folka dine på reisen

Åja, har du en coach du eller? Hva har skjedd med deg, sett lyset eller? Hvorfor ble du så positiv, får du ekstra betalt eller? Hva er det du går på?

Ja da, de andre blir litt misunnelig på dine nyervervede ressurser. Du har lest en bok sier du, og de fnyser. Du går til en coach, sier du.  Ja, men dette har du tro på, sier du.

• Lykke til, sier de på vei til kaffemaskinen for å snakke mer om deg bak din rygg. «Makan til selvhjelps-tufs.»

Nyfrelst og alene

Så står du der, happy, full av ressurser, men alene? Hvorfor skal de være så ekle, så forutintatte?

Det er da du må stå i det. Det er greit, du må tenke igjennom dine nye øyne og hvordan du skal bruke de rett. Du kommer fortsatt til å gjøre feil, falle tilbake på gamle spor, men du går i hvert fall ikke bort til kaffemaskinen, og til de andre. Du vet at du mister energien der borte.

Mens andre herjer og er skeptiske, leter etter feil, så kan du puste med magen, tenke på målet ditt, og hva som har gjort deg fornøyd i dag.
Du har brukt mange tusen kroner på å lære deg at det hele kommer an på deg selv, nå er tiden til å ta det i bruk.

Å bære sitt eget hus

Da jeg skjønte hva mental trening var, innså jeg at det var noe jeg lærte på håndballen da jeg var 12 år, og har drevet med det siden. Ikke håndball, jeg var ikke særlig god, men mentaltreningen tok jeg med meg videre.

Jeg har gått til coaching, hatt en mentor og vært hos mentaltrenere. Jeg har tatt en coachutdanning selv, jeg er profesjonell coach. Det satt litt langt inne å ta det valget selv om jeg hadde lyst. Fordommene holdt meg lenge unna. Jeg har lest mange nettsider, debatter, snakket med mennesker og sett på resultater.  

Det er mye skepsis til alle disse teknikkene og selvhjelpsmetodene. Noen blir rike på å være guru og gire opp andres drømmer, og noen forblir skeptiske.

De fleste med faglig solid grunnmur bruker coachingteknikker til å bære sitt eget hus og bygge det om slik de vil, fra kjeller til loft. Være mer av den de vil, på alle plan.
Det er en del av prosessen, og på veien lærer du alt du vil hjelpe andre med også.

Det fascinerende er at alle er ulike. Ingen kvikk-fix, ingen «one size fits all». Det er det som gjør en god coach god – å se behovet og stille de riktige spørsmålene for hver enkelt.

Hjelper det å få hjelp?

Jeg har hatt nytte av mine hjelpere på veien, men det er ikke de som har tatt mine valg, de har jeg tatt selv. 

En gang tenkte jeg at nei, jeg kan ikke lære en ny metode for å takle mer, her er det fullt som det er. Hvis enda en person forteller meg nå at «what doesn`t kill you makes you stronger», da slår jeg.

Farene med mental trening

Med alle disse som vil meg vel rundt meg, så kan jeg bli overmodig. Jeg kan tro for mye, gjøre for mye ut av det, strekke strikken for langt.

Hvis jeg da mister troa på å be om hjelp på vei opp igjen, så kan det bli mørkt veldig lenge. De som vil og har anledning kan få hjelp på veien, slik at de kanskje kan lære seg at veien til målet også er en del av reisen, at det ikke skal gå fortere enn du kan klare å gå eller bære. 

Jeg ser også farene ved at Coach ikke gjør jobben sin som Coach, at de pusher og jekker opp så mye at personens selvtillit ikke klarer å henge med. Det blir ikke ekte. Da sprekker bildet. Jeg har sett det skje.

Kan hvem som helst bli Coach, mentaltrener eller mentor? Det er mange som kaller seg det, og det er opp til deg som betaler å gjøre dine undersøkelser før du velger Coach.
 

Kan du få det du vil ha?

Det umulig å vite, hvis du ikke vet hva du vil ha og hvorfor det er viktig for deg. Det å vite hvor du skal gjør at du vet hvor du er, hvis du går feil vei.
Det finnes avstikkere og omveier underveis, og noen ganger er de også en del av veien til målet.

Jeg har kun positive erfaringer med å bruke en mentor eller coach, og å lære meg det selv.

Slik at jeg ikke lar livet skje tilfeldig, slik at jeg kan pumpe meg opp eller jekke meg ned når jeg trenger, helt bevisst og med raskere resultater.

Skrevet av Cathrine Lie Strand, DNCF sertifisert coach, LinkedIn-ekspert og foredragsholder.
Bli inspirert og følg Cathrine på LinkedIn her.